VM eventyret i hundekjøring i Canada

Hei Hundevenner!

Her kommer en liten beretning om min tur til VM i hundekjøring i Canada som jeg var på i januar. Jeg reiste med den yngste sønnen min Jard Even på 18 måneder, mannen min Bent og hundene Raptus og Fram.

Årets VM i hundekjøring ble avholdt fra 17. til 25. Januar i Daaquam som ligger i Quebeck-provinsen i Canada, ca 10 mil fra Quebeck city, helt på grensa til Main i USA.

Reisen

Å reise med fly og hunder til utlandet er alltid et stort prosjekt. Det var masse arbeid for å finne den beste løsningen med hensyn til hundene, tid og pris. Løsningen ble at jeg benyttet vanlig passasjer fly. Men også det gir utfordringer.  Hundene mine er så store at de etter de siste direktivene må ha gigant kasser. Dette ga også problemer. Flyene som går til Quebeck, er ikke store nok til gigant kassene. Derfor måtte vi fly til Toronto. Det ga oss en biltur på 95 mil hver vei. Men reisen gikk bra. Lufthansa tok godt vare på hundene mine, og besørget lufting og vanning av dem under mellomlandingen i Frankfurt. I Frankfurt ble de tatt inn i et kennelanlegg som Lufthansa har for dyr i transitt. Det var ikke lov for oss å komme inn til hundene i løpet av reisen. Flyreisen tok totalt 18 timer fra Gardermoen til Toronto.

Hundene

Det som var spennende før avreise, var hvordan hundene ville takle den lange reisen. Dette taklet dem bra. Spesielt unghunden Fram var en positiv overraskelse. Han var helt rolig og avslappet når vi hentet han ut på flyplassen. Raptus virket litt mer stresset, og han var veldig tørst. Men jeg tror ikke det var en veldig traumatisk opplevelse for han. På den lange bilturen etterpå, virket begge bikkjene avslappet. Men vi reiset hjemmefra 1 uke før første konkurransedag, slik at de fikk god tid på å restituere seg før konkurransene. Det var nok lurt. 

Det andre som var spennende var foret. Det er ikke lov til å ta med seg for fra Europa til Canada. Jeg var så heldig og få overlevert den Amerikanske varianten av Energy 4800 på flyplassen i Toronto av Royal Canins lokale selger. Foret er laget på samme oppskrift som det vi kjenner her hjemme, men på amerikanske råvarer. Jeg så på innholdsfortegnelsen at det var noen mindre avvik, og konsistensen var litt løsere. Det virket som overgangen til dette foret gikk bra. De var litt løse i magen de første dagene. Om det skyltes foret, eller annen påvirkning er ikke godt å si.

Turen til Canada var spennende og vellykket. Og det var artig å få vist frem hundene mine for Canadierne. Det var mange som var interessert i hundene mine som er renrasete Vorstehere. Men det var veldig deilig å komme hjem igjen også – til resten av familien og hundene!

Oppholdet

Daaquam var ikke verdens navle. Mobildekning fantes ikke, så kommunikasjon var ikke bare enkelt.  Og språket til lokal befolkningen var kun fransk. Heldigvis var det internettforbindelse i et hus på området.

Ellers er det temperaturen vi som var der vil huske. De fleste dagene var dagtemperaturen ca. -25 gr., og nattetemperaturen var ned til -48 grader. Heldigvis var det litt mildere de dagene som det var konkurranser. Der har man en nedre grense på -20, som ble overholdt med noen graders margin. Dagene før konkurransestart gikk med til å få reisen ut av kroppen, og gå igjennom løypene. Dvs lette turer for både bikkjene og meg. Dessuten testet vi forskjellige ski/glidinger og litt pusling med utstyret.

Konkurransene:

I nordisk stil var det totalt 4 individuelle øvelser + stafett. I øvelsene med individuell  start var starten lagt til nabolandsbyen, slik at løpet gikk mellom 2 landsbyer. Dette var jo litt spesielt. Løypa var veldig flat og rett i forhold til hva vi nordmenn er vant til, og var 16 km lang.

Første øvelse var pulkkjøring med 1 hund. Dette er kanskje favorittøvelsen min, og jeg valgte å bruke ”Fram”. Fram er i sitt første år som konkurransehund, har akkurat fylt 2 år. Her ledet jeg ved sekunderingspostene, men problemet her var ei finne (Tiiperi) som startet sist. Hun  slo meg med 8 sekunder.  Neste dag var det snørekjøring med 1 hund i samme løype. I dag valgte jeg å benytte hunden Raptus. Han er 3,5 år gammel og var med i vinnerspannet som jeg vant Kongepokalen med i fjor. Det ble en ny sølv medalje for meg. I dag var det Ninan Karlsen fra Asker som slo meg. Den tredje dagen var det 2-spann. Da var det ingen som kunne matche gutta mine. Her tok vi Gull med 1,5 minutts margin til finske Nivala.

Den 4. dagen var det Combined. I denne øvelsen er det fellesstart, og vi kjører en løype på 2*8 km Her var både start og mål på stadioen. I combined kjører man pulk den første runden, setter fra seg pulken i en ”pit-stop”, og snørekjører den siste runden. Dette er utvilsomt publikums sin øvelse. Det blir mye action med fellesstart, pit-stop og spurt duell.

Jeg klarte å holde meg i tetklynga i hele første runden. Jeg var nr. 4 inn i Pit’en, og ledet ut. I den siste runden, var det foruten meg, Ninan og finske Nivala som fightet. I spurten var jeg litt uheldig, den finske hunden kryssett rett foran meg slik at jeg mistet litt fart. Dermed fikk jeg med meg en bronse også i dette VM’et. Den finske hunden som slo meg, er for øvrig avkommet til en valp som jeg selv har solgt til Finland. Og Fram som jeg kjørte med, er onkelen til denne hunden.