Arbeidshunder

Del med venner

Væpnede styrker over hele verden har lenge forstått de mange oppgavene en hund kan brukes til på vanskelige oppdrag. Men dagens militærhunder er ikke som oldtidens krigshunder, de er blitt uunnværlige medlemmer av fredsbevarende styrker.

Kamphunder

Hunder har blitt brukt i menneskenes kriger helt siden det 13. århundre før Kristus. Oftest var disse hundene mektige molossere, kjempestore beist som kunne nedkjempe en mann og forårsake alvorlige skader med sine kraftige kjever. Disse hundene lignet mye på dagens tibetanske mastiff, men de var enda større, og målte hele 76 cm ved flankene, sammenlignet med dagens 69 cm. Molosserne var mer aggressive enn greyhoundene som ble fremavlet av faraoene, og det var stor etterspørsel etter dem i Egypt og senere i Hellas. Senere ble de brukt i romerriket etter erobringen av de greske områdene. Omtrent på samme tid utviklet gallerne, kelterne og tyskerne en rase med utgangspunkt i grand danoisen. De to kjempehundene møttes i slagene i det første århundret før Kristus.

Det var ikke vanskelig å trene disse hundene, for oppgaven deres var bare å drepe alle fiendtlige soldater eller hester som de kom over. Etter hvert ble hundene utstyrt med rustninger med spisse punkter og stykker av skarpe ljåblader, halsbånd med pigger og dyrehud dekket med et antennelig stoff. Disse krigsmaskinene ble brukt til å spre hester og skremme eller såre fotsoldater. Etter at våpnene ble videre utviklet i det 19. århundret forsvant disse skrekkinngytende dyrene fra slagmarken.

Sporhunder

Mange hunder har blitt trent opp til å følge spor etter mennesker. Under Columbus’ oppdagelse av Amerika ble hunder opplært til å finne og drepe innfødte indianere. I La Vega, dagens Dominikanske Republikk, ble tusenvis av innfødte indianere kontrollert av bare 150 fotsoldater, 30 ryttere og 20 hunder. Senere brukte spanjolene hunder i Sør-Amerika for å spore opp rømte plantasjearbeidere. Hundene ble trent ved hjelp av svarte dukker fylt med blod og innvoller. Lukten stimulerte hundene, som raskt så sammenhengen mellom disse dukkene og slavene.

Disse militære oppgavene ble ytterligere utviklet etter andre verdenskrig, både av franskmennene i Algerie, amerikanerne i Vietnam og de vestlige troppene i Irak og Afghanistan.

Budhunder

God kommunikasjon er avgjørende i krig. Troppeavdelinger trenger å sende informasjon tilbake til hovedkvarteret eller til frontlinjen slik at planene kan oppdateres. Før telekommunikasjonen ble oppfunnet ble hunder i stor utstrekning brukt som budbringere. I antikken ble de tvunget til å svelge meldinger. Ved ankomst ble de drept slik at disse meldingene kunne hentes ut. Denne praksisen var kortvarig, ikke fordi det ble ansett for å være ondskapsfullt, men fordi det var dyrt. På 1700-tallet gjeninnførte Frederik II (den Store) av Preussen bruken av hunder for å sende meldinger mellom troppene. Hundene han brukte gjorde et mektig inntrykk under syvårskrigen, og ga opphav til en rekke budhunder. Stafetthunder ble introdusert under den første verdenskrig (1914-1918). Utvalgskriteriene var svært strenge: disse hundene måtte måle mellom 40 og 71 cm over manken, ha en nøytral pelsfarge, være i perfekt form, ha utmerket syn, luktesans og hørsel, og være rolige, intelligente og lydige. De måtte være 2-5 år gamle for å sikre at de var i topp form og robuste nok til å tåle dårlige værforhold og utmattelse. De spilte en avgjørende rolle ved å sørge for forbindelse mellom steder som lå flere kilometer fra hverandre, ofte under tøffe klimaforhold. Det ble rapportert at disse hundene kunne tilbakelegge 5 km på 12 minutter under et bombeangrep. De bar med seg meldinger i klartekst som enkelt kunne tolkes av fienden, men denne risikoen var verdt å ta da de sjelden ble fanget.

Vakthunder

Deres fantastiske luktesans og egenskaper i forhold til  forsvare og vokte, har medført at hunder har blitt brukt som voktere på fort og festninger. Plutarch beskrev innsatsen til hunden Soter slik: Korint ble forsvart av en garnison, ledsaget av 50 molossere som sov på stranden. En kveld ankom fienden. Troppene hadde festet kvelden før og var ikke i beredskap, så det var opp til hundene å ta opp kampen. Hundene måtte kjempe mot en overlegen fiende, og alle ble drept, med unntak av en. Denne hunden, Soter, klarte å unnslippe og varsle de andre med å bjeffe. Korinterne fikk væpnet seg og slo tilbake angrepet. For å belønne ham for sitt mot fikk Soter et flott halsbånd med innskriften "Til Soter, Korints forsvarer og frelser". Denne typen hund var spesielt vanlig i middelalderen hvor de forsvarte steder som Mont St. Michel i Normandie og festningsbyen Saint-Malo i Bretagne. Ved Saint-Malo ble 24 engelske mastiffer satt på stranden hver kveld for å vokte båtene mot pirater, en tradisjon som begynte i 1155. Denne praksisen ble avsluttet i 1770 da en ung offiser ble spist på stranden. Men hunder fortsetter å tjene som vakthunder den dag i dag.

Farlige oppdrag

Hunder har noen ganger blitt brukt i farlige situasjoner og under ekstreme forhold.

Under krigen i Indokina forårsaket terrenget og vegetasjonen store problemer for operasjoner som ble utført av de franske troppene. Farene som truet fallskjermhoppere som ble sluppet inn på fiendtlig territorium ble innlysende i løpet av de første par månedene av kampanjen. Hunder var i stand til å fremskynde det omhyggelige leteaksjonene som soldatene måtte gjennomføre. Den 5. og 6. september 1949 ble fallskjermhunder testet ved Meucon.

Hovedproblemene under fallskjermtreningen oppsto da hundene forlot flyet og da de traff bakken. I og med at de var lettere enn sine eiere landet hundene lenge etter disse og langt unna, noe som forsinket operasjonen betraktelig. Bruken av en mindre fallskjerm løste problemet og gjorde at hundene nådde bakken samtidig med og i umiddelbar nærhet av sine eiere.

Hunder i politiet og tollvesenet

Politihunder brukes oftest som et avskrekkende middel for å skremme potensielle bråkmakere i risikosituasjoner, som demonstrasjoner eller sportsbegivenheter med entusiastiske tilhengere. Noen ganger må de også tre i aksjon. Schäfer-hunder er den rasen som blir mest brukt av politiet i Storbritannia, selv om dobermann, rottweiler og weimaraner også brukes. Schäferhunder er muskuløse, aktive og fryktløse hunder som kan bevege seg meget raskt. Politihunder er også trent i forhold til de strengeste retningslinjer og strengt kontrollert av hundeførerne når de er ute på oppdrag.

Hunder brukes også til å oppdage sprengstoff og narkotika og til å gjennomgå bygninger og andre områder før store arrangementer. Noen styrker i land der slike oppgaver ikke tilligger andre myndigheter, har også spesialiserte hundeteam til søk- og redningsaksjoner i byer eller på landet. Tjenestehunder brukes blant annet i ankomsthaller på flyplasser og andre sikkerhetssoner, inkludert fengsler, for å finne ulovlige stoffer og gjenstander.

Både i Storbritannia og resten av verden øker antallet hunder som blir brukt i etterforskning av branner. Hundene er spesialtrente til å oppdage produkter brukt til ildspåsettelse, som f.eks. hydrokarbon. De kan også brukes i forebyggende programmer på steder som er utsatt for skogbrann, som Australia og USA.

Disse hundene er opplært til å oppdage ulike typer brennstoff og brannstartere som brukes til å tenne opp i peiser og griller, inkludert aceton, denaturert sprit, medisinsk alkohol, bremsevæske, løsemidler, terpentin og naftalin. De lærer hvordan de skal markere ved å skrape. Så fjernes de antennelige stoffene eller laboratorietestes.

Disse åstedene er utfordrende for hundene ettersom mange mennesker allerede har beveget seg på dem. Et tilleggsproblem er at brann ødelegger noen lukter, men faktisk utløser mange andre, som kan være skadelige og noen ganger giftige. Røyk er en annen kompliserende faktor.

Også her er opplæringen lekbasert, og bygger videre på hundens tilknytning til en spesiell gjenstand ved å assosiere en spesiell lukt eller gruppe lukter med den gjenstanden. Hundens arbeid er motivert av dens ønske om å få en belønning.